Hva sjerrrÁ?

Ja det var spørsmålet en litt fersk skytter forsiktig
spurte sin mentor om når han observerte elektrikeren
med radiotrekker i en hånd, måleinstrumentet rundt halsen
og en kraftig slegge i den andre forsvant inn i skyggene bak
hjorten som akkurat hadde løpt inn i vognskjulet
og hadde nektet å komme ut igjen.

Mentorens svar var kort å tørt:
Elektrikern har sine metoder og hans veier er uransakelige.

Etter en times tid dukket hjorten pluttselig opp
i full firsprang med elektrikeren hakk i hel med løftet
slegge og svette som for lengst hadde fuktet
hele kroppen og nå randt i strie strømmer
ned mot moder jord.

Når «hendelsen» var vel over å elektrikeren hadde
lagt verktøyet sitt trykt ned i en kjempeverktøykasse
og låst den med syv segl, våget den ferske skytteren seg
bort til elektrikeren for igjen å spørre hva
som hadde foregått.

Elektrikeren hadde nå roet seg ned, fått pusten tilbake
og så ikke lenger så skremmende ut.
Jo nå skal du høre:
Vi har en tid hatt litt problemer med hysteryse sensorene og
elektrisk tarmslyng godt gjemt mellom plusspolen og
reletaspen i endespolen på jordhoppe releet, slik at hjorten
har reagert med tidvis forstoppelse spesielt rammet i høyre
hjul-tang sett.

Noen ganger hjelper det ikke med godsnakk og kjærlig berøring
med radiotrekkeren i hjertet av elektronikkmekkastokken,
og det er da sleggen er god å ha i bakhånd smilte trikkern lurt.

Denne gangen endte det godt: Hjorten turde selv etter
grundig service og høyspentspyling av følsomme komponenter
ikke komme ut igjen og det viste seg at det som måtte til
var god gammeldags sjokkterrapi.
Når sleggen var på sitt høyeste og var på vei mot elektron
styringskoponenten der strømmen bor,
ante hjorten en mulig bråd og endelig
ende på karrieren som løpende target og for ut av vognskjulet
som olja lyn.
For sikkerhets skyld fulgte jeg etter hjorten en tre fire
ganger frem og tilbake langs skinnegangen
med hevet arm med en varm og gnistrende slegge.

Nok snakk mente trikkern som skulle ned på pistolbanene
for å temme strømmen til brønnen.
Den ferske skytteren var fortsatt ikke sikker på om
elektrikeren var genial eller rett og slett spik spenna gal,
og skygget derfor elektrikeren ned mot pistolabanene.

Etter noe som utspant seg som ett relgiøst rituale
hvor elektrikeren først åpnet verktøykassen med de syv segl,
plukket frem ett og ett verktøy som han omhyggelig la
på ett sølvbrett kledd i plysjs smatt han inn i den dype
brønnhulen med en 12000 lumens hodelykt på
hode og plystrende på tonene av broen over Quait.

Den ferske skytteren la med en gang merke til at elektrikeren
denne gangen ikke hadde tatt med seg storslegga, og når trikkern
kom opp av brønnen bokstavelig hengende på toppen av en geisir
selv den mest hardføre Islending ville målbunnet våket han seg
bort til den også nå våte men denne gangen rene elektrikeren.
Var ikke meningen å snike seg innpå deg, men følte liksom ett
kall og var redd du skulle knuse hele brønnen med slegga,
som jeg la merke til ble igjen i verktøykassen.

No problem meldte trikkern.
Grunnen til at sleggen ble igjen, er at jeg allerede hadde hatt
ett første møte med pumpetrollet, hvor han ikke forstod sitt eget beste
og fikk smake litt på sleggefettet.
Nå 14 dager senere og nye komponenter på lur, var han lett og
temme og som du selv så, løftet han meg varsomt ut av brønnen
av ren takknemlighet for at gradsstigningstrassen igjen spiller
lett som sommerfugler i brunst.

Men nå får du komme deg opp på til mentoren din på hjortebanen,
for nå har jeg fri resten av dagen og har tenkt å avreagere litt
med å løsne noen .44 skudd med maskinrevolveren
som varmer opp både kropp og sjel etter det noe kalle brønnvannet.

Den ferske skytteren dro denne dagen hjem med ett brett smil om munnen,
men likeveld fortsatt usikker på om denne trikkern han hadde truffet
var genial eller bare spik spenna gæærn.

 

Tittel: den gale elektriker, Illustratør Kristine Themsen