Hvorfor er 1. hjelp og HLR en del av sikkerhetskurset får vi ofte spørsmål om, det er vel ikke farlig på skytebanen?

Nei, langt i fra. På banen er det tykt og godt å være,
men man vet aldri hva som kan skje og hvem som skulle trenge hjelp, og tenkte derfor
fortelle litt om hvorfor vi måtte utsette siste sikkerhetskurs
brått ett par tre dager før kursstart.

Sheriffen (En av kursholderene) hadde brått blitt syk, men takket være kunnskapsrik kammerat (Den andre kursholderen) med bred erfaring samt ett fantastisk helsevesen, gikk det bra og ny kursdag kunne raskt settes.

Det som hadde skjedd var som tatt ut av læreboken
og tenkte derfor dele litt av denne opplevelsen, som altså er en av mange grunner til at vi har HLR på programmet:

Det hele begynte etter en vellykket bjørnejakt hvor jaktlagets første bjørn måtte gi tapt for topp trente og motiverte jegere. Som seg hør og bør ble dette feiret med Kårets etter hvert verdenskjente Wock langt ut på kvelden.
Neste dag med opprydding av camp og farvell med
jaktlaget for denne gangen ble brått litt annerledes en hva vi var vant med.  

Bjarne fikk nemlig plutselig kløe i hendene, og med ett var hender armer og hode blitt røde som overmodne jordbær.
Han tenkte at her har gode venner (jaktkammerater) sikkert lekt seg litt med kløpulver i soveposen som fort kan skje i godt selskap.
Men selv etter en halvtime i iskald dusj pga høye strømregninger var ikke Bjarne helt seg selv, og ga Kåre
nøklene til Brutus og ba han kjøre hjem uten stans..

På veien ble kløen intens og nå hadde den kledlige røde fargen farvet hele kroppen hans,
og kløen var bokstavelig blitt drepende intens.

Flere ganger måtte Kåre ta raske stopp slik at Bjarne kunne klyve ut og klø alle kroppens kriker og kroker på alt fra bildører, hengefeste, understell til knastene på monsterdekkene.
Ett par mil fra grensen mot Kongsvinger der tolletaten har sine første kameraer
ble Kåre kommandert til ett nødstopp ut i skogen for nå skulle Bjarne drite. På planet fant han den lette bærbare feltdassen fra Interjakt i Drammen og på ett blunk forsvant både Bjarne og dassen ut i skogen.
Denne gangen var nok ikke Bjarne helt seg selv for etter seansen fløy den nå ny fylte grønne miljø posen med rennende rester av både gluten og andre flytende illeluktende ingredienser som egentlig skulle hvert knytt og tatt med som en hvilken som helst hundepose, gjennem luften i skogen og som ett prosjektil landet den høyt i ett tre før den gradvis liksom revnet og fikk vist frem sitt innhold i all sin prakt.
Mon tro hva de tenkte i tollen ett par mil lenger frem der de sikkert fulgte med på kameraene på denne for oss til da ukjente skogsveien frem til grensen.

Bjarne var nå blitt bråsliten, på lik linje med en hundevalp som etter 15 minutter intens lek går tom for energi.
Dassen på snaue to kg ble for tung å bære til bake til bilen og når Kåre etter hvert forstod at Bjarnes finger i luften etter å ha godt ned i knestående ikke betød; dra til helvete, men kom hit og legg dassen på planet, kjørte han inn de siste 10 meterene frem til Bjarne som klatret inn på passasjersetet før ferden gikk videre mot Norge.

Men nå fant Bjarne ut at han ikke lenger bare var litt sliten men at han nå heller ikke fikk puste og det gikk opp for han at noe var galt.
Heldigvis lå tannbøste og startgass (asmamedisin) i dærsen og etter 10-12 trykk fyltes lungene igjen med litt luft.
Om vi var aldri så mye gutter, så ble vi enige om å sikte på nærmeste sykehus i Kongsvinger, og når målet nærmet seg
begynte Bjarne å lete etter en app på telefonen som Kåre
så mang en gang hadde holdt foredrag om på klubbens sikkerhetskurs og som vi for øvrig skulle holde igjen til helgen for nye medlemmer.
Nå ble det vanskelig å finne denne appen, for blodtrykket var tydelig lavt og når pusten igjen ble borte trykket Bjarne inn 113 på mobilen.
I andre enden av tråden svarte det en stemme noe ala:
Velkommen til alarmsentralen, hva kan jeg hjelpe med og hvor er dere. Hun kunne nemlig ikke se oss for hun satt vist på Ullevold i Oslo.
Etter en kjapp forklaring om at vi var i Kongsavingertraktene og overgangen fra Norges tradisjonsrike stein bruer nå var byttet ut med planker som ikke holt mål befant vi oss etter noen omkjøringer ved en jernbaneovergang som også hadde stengt for å slippe frem Tøffe Tommas som gikk svææært langsomt forbi med sine velfylte og tunge
vogner.
Da Bjarne nå kun gispet etter luft overtok Kåre tlf, som fant ett navn på overgangen hvor vi fikk beskjed om å tenne Brutus sine nødblinker, en trailer av Amerikanske dimmensjoner hadde fått med seg at Bjarne hadde krøpet ut av bilen og lagt seg i stabilt sideleie i påvente av sykebilen og fulgte vårt eksempel.
Nå gikk ting fort og Bjarne kjente en form for lykke når han bak sine tunge lukkede øyelokk kunne skimte blå blink og sterke toner fra sykebilen som kom raskt på plass.

Bjarne orket verken løfte armen eller andre ting ambulansepersonalet bad han om, og med åtte sterke armer av trolig de i ambulansen, Kåre og trailergutten var han lagt på båre og på vei inn i ambulansen.

Nå var Bjarne syk, hele kroppen hoppet opp og ned med en frekvens på minst 50 HZ pr/sekund, det var kalt som på Nordpolen og kroppstemperaturen var krøpet langt over 40 pluss grader.
Bjarne kjente litt på at nå var han helt sikkert død i god tid før ankomst sykehuset. Og når han antydet at han hadde lyst til å gråte fikk streng beskjed om at det ikke var tid for det nå, kom det i stedet en triade av spørsmål; hvor gammel er du, hvor feit er du, hvor lang er du, bli hos oss, og en blanding av han er dårlig, hva er puls, hva er blodtrykk, han har ikke blodtrykk, det er under 40, gi hann masse latinske medisiner, har du ett spesielt forhold til skjorten din?
Bjarne ble litt irritert der han lå bak lukkede tunge øyelokk og ventet på å møte forhåpentlig Sakt Peter og ikke han andre; og fikk ut noe som jeg holder på å dø, prioriter riktig er du snill. Han hørte saksen gikk ned brystet videre ned buksen og håpet den ikke ville dele han som en sprellfersk fisk slik kroppen nå hoppet opp og ned. Han kjente også skoene forsvant, trolig ble de kastet ut ett sted på veien pga dårlig hygjene for når vi ankom det han antok var perleporten befant han seg nå i Adams drakt,
og da en dame hadde stilt ett «teit» spørsmål 70 ganger og han selv mente han hadde svart like mange ganger kom de siste kreftene frem som ble brukt til å løfte ett halvt øyelokk, han tenkte; har hun vont for det, er hun dom eller bare plagsom?
Når øyelokket løftet seg kom det mange mennesker til syne ett lite øyeblikk, alle i hvite klær og så mye lys at selv vår herre når han kommanderte bli lys må ha blitt imponert.

30 minutter etter ankomst hadde de fått situasjonen under kontroll, eller med andre ord; Bjarne lå stille og pustet.
Han ble fortalt at det i tillegg til ambulansepersonell var to kirurger, to anestesileger, og minst seks andre spesialister som virkelig hadde overgodt en hver forventning til resultat.

I Bjarnes indre dialog slo han fast at samtlige denne kvelden hadde fortjent sin lønn og helt sikkert også hadde fått noen aksjer i himmelen.

Kåre som hadde fulgt bak ambulansen i 200 km/t hadde sikkert storkost seg bak rattet på Brutus. Han ble den første som kom på visitt og etter å ha hentet snorkemaskinen
til Bjarne så de andre på akutten også skulle få sove uten for mye støy i naborommene ble han permitert og tok Brutus trykt hjem. Håper bare han ikke fikk kjenne så mye på adrenalin kikket at han mistet sertifikatet på vei hjem.
Vet at Kåre heldigvis har håndtert verre situasjoner så krysser fingrene for at det også gikk bra med han.

Enkel 1. hjelp og profesjonelt helsepersonell hadde denne dagen reddet Bjarnes liv.

Diagnosen ble «latinsk» sjokk.
Skulle tilsvarende mot formodentlig skje igjen er Bjarne nå
utstyrt med en adrenalinpenn, slik at både han og helespersonell kan puste rolig og oppsøke hjelp uten dramatikk.


Tenker etter denne opplevelsen at det om mulig vil gi enda mer energi og glede også for foredragsholderene ved altså også å ha med 1.hjelp/HLR på våre sikkerhetskurs.

For nye medlemmer så ser vi frem til å møtes på neste sikkerhetskurs. For øvrige medlemmer så meldes det om at
legen har foreskrevet Bjarne en jakttur alene i skogen, og at han tidlist er å se på banen neste torsdag 😊

Fra årets bjørnejakt